Å spørre om kulturen som er trykt i kolonien tilsvarer å spørre hvordan den vestlige sivilisasjonen trengte inn i landet vårt.
Den trykte boka er ikke noe som utnytter sin funksjon i en utelukkende praktisk og underordnet bruk. Boken er et spesielt objekt i den grad det er sete for skriving, som gjør det mulig å reprodusere tanke i fravær, gjennom tid og rom. I selve Europa hadde oppfinnelsen av den bevegelige trykkpressen gjort det mulig å maksimere muligheten for diffusjon av det man trodde, gjennom skriftlige medier, og hadde gitt vestlig kultur en av sine kraftigste enheter. Med denne oppfinnelsen, anvendt i Gutenbergs bibel mellom 1449 og 1556, nådde produksjonen av den trykte boken modenhet akkurat i tide til å følge europeisk utvidelse, og hjalp den med å gjenopplive og gjengi den gamle verdens kulturelle tradisjoner i regioner og omstendigheter så fjerne som de som spanjolene fant i amerikanske land.
Langsom penetrasjon mot nord
Åpningen av en rute gjennom det indre av New Spain er en illustrerende sak. Camino de la Plata forenet territoriene i New Spain med de nordlige regionene, nesten alltid markert fra en gruvegruppe til en annen, midt i store tynt befolkede regioner, under konstant trussel fra fiendtlige grupper, mye mer vill og motvillige til den spanske tilstedeværelsen enn sine sørlige kolleger. Erobrerne bar også språket sitt, sine estetiske kriterier, deres måter å oppfatte det overnaturlige som er nedfelt i en religion, og generelt en fantasi formet radikalt forskjellig fra den urbefolkningen de møtte. I en prosess som er lite studert, og mindre forstått, hjelper noen dokumentarspor oss med å bekrefte at den trykte boken fulgte europeerne i deres sakte gjennomtrenging av nord. Og som alle de åndelige og materielle elementene som fulgte med dem, kom det til disse områdene ved den kongelige stien til Tierra Adentro.
Det må sies at bøkene ikke trengte å vente på rutenes utforming for å gjøre sitt utseende i området, men de ankom med de første innkjøringene, som uunngåelige følgesvenner for spanjernes fremrykk. Det er kjent at Nuño de Guzmán, erobreren av Ny Galicia, hadde med seg et bind av tiårene av Tito Livio, sannsynligvis den spanske oversettelsen som ble utgitt i Zaragoza i 1520. Tilfeller som den om Francisco Bueno, som døde på veien fra Chiametla til Compostela i 1574 illustrerer hvordan de fra den mest berømte erobreren til de flittigste kjøpmennene fortsatte å være knyttet til deres sivilisasjon i den gang avsidesliggende regioner, gjennom selskap med brev. Bueno bar blant sine eiendeler tre bøker om åndelighet: Kunsten å tjene Gud, en kristen lære og Vita Expide of Fray Luis de Granada.
Alt ser ut til å indikere at lesing og besittelse av boken i dette området i lang tid hovedsakelig var en praksis av individer av europeisk opprinnelse eller avstamning. I andre halvdel av 1500-tallet fortsatte urbefolkningsgrupper nord for de sentrale regionene å ha bare marginal kontakt med dette fremmede objektet, selv om de ble tiltrukket av bildene.
Dette antydes av et inkvisitorialdokument fra 1561, som også er et tegn på en stor opplag av bøker på en relativt tidlig dato. Etter å ha mottatt ordren fra Guadalajara om å besøke Real de Minas de Zacatecas, for å finne forbudte arbeider, fant presten Bachiller Rivas blant "spanjolene og andre mennesker i disse gruvene" et tilstrekkelig volum med forbudte bøker til å fylle tre poser med dem, som avslører at trykksaken ikke var mangelvare. Etter å ha blitt lagret i kirkens sakristi for å føre dem til Guadalajara, åpnet sakristanen Antón-av Purépecha- i selskap med sin bror og en annen indisk venn av ham, disse pakkene og begynte å sirkulere innholdet blant andre indianere. Henvisningen er misvisende fordi den kan få oss til å akseptere en urfolks interesse for bøker uten videre. Men Anton og de andre indianerne som ble avhørt, innrømmet at de ikke kunne lese, og sakristanen erklærte at han hadde tatt bøkene for å se på figurene de inneholdt.
Ønsket om å lese materialer som i noen tilfeller er gjettet, ble tilfredsstilt av ulike mekanismer. Mesteparten av tiden ble bøkene transportert som personlige gjenstander, det vil si at eieren hadde med seg dem fra andre regioner som en del av bagasjen. Men ved andre anledninger ble de flyttet som en del av en kommersiell trafikk som hadde sin opprinnelse i Veracruz, hvor hver sending av bøker ble nøye inspisert av embetsmennene fra inkvisisjonen, spesielt fra 1571, da Det hellige kontoret ble etablert i India. for å forhindre smitte av protestantiske ideer. Senere - nesten alltid etter å ha stoppet i Mexico by - fant skjemaene ruten gjennom formidlingen av en bokhandler. Sistnevnte ville sende dem til den interesserte, og sende dem til en muldyrfører som bar bøkene nordover på baksiden av en muldyr, i skjulte trekasser dekket med lær for å forhindre dårlig vær og farer på veien fra å skade slik delikat last. Alle eksisterende bøker i nord nådde de nordlige områdene på noen av disse måtene, og deres eksistens i områdene dekket av veien kan dokumenteres fra andre halvdel av 1500-tallet i Zacatecas, og fra 1600-tallet på steder som Durango. , Parral og New Mexico. Brukte og noen ganger nye dekket bøkene langt fra de dro fra europeiske trykkerier, eller i det minste fra de som ble etablert i Mexico City. Denne situasjonen varte til det tredje tiåret på 1800-tallet, da noen reisende skrivere ankom disse delene under eller etter uavhengighetskampen.
Det kommersielle aspektet
Å dokumentere det kommersielle aspektet av sirkulasjonen av bøkene er imidlertid en umulig forpliktelse på grunn av at bøkene ikke betalte alcabala-avgiften, slik at deres trafikk ikke genererte offisielle poster. De fleste tillatelser til å transportere bøker til gruveområdene som vises i arkivene tilsvarer andre halvdel av 1700-tallet, da årvåkenhet rundt sirkulasjonen av trykksaker ble intensivert for å forhindre spredning av ideene til opplysningstiden. Vitnesbyrdene som er relatert til overføring av avdød eiendom - vitnesbyrd - og den ideologiske kontrollen som ble etablert ved å overvåke sirkulasjonen av trykksaker, er de operasjonene som oftest gir oss beskjed om hvilken type tekster som sirkulerer på Camino de La Plata til regionene den forbinder.
I numeriske termer var de største samlingene som fantes i kolonitiden de som var samlet i franciskanerne og jesuittene. Zacatecas College of Propaganda Fide huset for eksempel mer enn 10 000 bind. For sin del hadde biblioteket til jesuittene i Chihuahua, som ble oppfunnet i 1769, mer enn 370 titler - som i noen tilfeller dekket flere bind - uten å telle dem som ble skilt fordi de var forbudte verk eller fordi de allerede var veldig forverret. . Celaya-biblioteket hadde 986 verk, mens San Luis de la Paz nådde et antall på 515 verk. I det som gjensto av biblioteket til Jesuit College of Parras, ble mer enn 400 anerkjent i 1793. Disse samlingene florerte i volumer som var nyttige for helbredelse av sjeler og det religiøse departementet som ble utøvd av brønner. Dermed var missaler, brevbøker, antifonarier, bibler og prekener repertoarer påkrevd innhold i disse bibliotekene. Tryksaken var også nyttig for å fremme hengivenhet blant lekfolk i form av novenaer og helgenes liv. Slik sett var boken en uerstattelig hjelpestøtte og en veldig nyttig guide for å følge den kristne religionens kollektive og individuelle praksis (masse, bønn) i isolasjon av disse regionene.
Men misjonsarbeidets natur krevde også mer verdenskunnskap. Dette forklarer eksistensen i disse bibliotekene av ordbøker og hjelpegrammatikker i kunnskapen om autoktone språk; av bøkene om astronomi, medisin, kirurgi og urtemedisin som var i biblioteket til Colegio de Propaganda Fide de Guadalupe; eller kopien av boka De Re Metallica av Jorge Agrícola - den mest autoritative om gruvedrift og metallurgi på den tiden - som var blant bøkene til jesuittene i klosteret Zacatecas. Merkene av ild som ble laget på kanten av bøkene, og som tjente til å identifisere deres besittelse og forhindre tyveri, avslører at bøkene ankom klostrene ikke bare ved kjøp, som en del av legatene som kronen ga, for For eksempel til franciskanske oppdrag, men ved anledninger, når de ble sendt til andre klostre, brøt broderne med seg bind fra andre biblioteker for å hjelpe til med deres materielle og åndelige behov. Inskripsjoner på sidene i bøkene lærer oss også at mange bind hadde blitt tilhørt et religiøst samfunn etter at de var besittende av en broder, siden de hadde vært en broder.
Utdanningsoppgaver
De pedagogiske oppgavene som krigere, spesielt jesuittene, viet seg til, forklarer naturen til mange av titlene som dukket opp i klosterbibliotek. En god del av disse var bind om teologi, vitenskapelige kommentarer om bibelske tekster, studier og kommentarer om Aristoteles filosofi, og retoriske manualer, det vil si den type kunnskap som på den tiden utgjorde den store tradisjonen med litteraturkultur og at disse lærerne voktet. Det faktum at de fleste av disse tekstene var på latin, og den lange opplæringen som kreves for å mestre skolastisk lov, teologi og filosofi, gjorde dette til en tradisjon så begrenset at den lett døde av når institusjonene forsvant. der den ble dyrket. Med de religiøse ordenene utryddet var en god del av klosterbibliotekene ofre for plyndring eller forsømmelse, slik at bare noen få har overlevd, og disse på en fragmentarisk måte.
Selv om de mest beryktede samlingene var lokalisert i de store klostrene, vet vi at broderne brakte betydelige mengder bøker til og med til de mest avsidesliggende oppdragene. I 1767, da utdrivelsen av Society of Jesus ble bestemt, utgjorde de eksisterende bøkene i ni oppdrag i Sierra Tarahumara 1 106 bind. San Borjas oppdrag, som var den med mange bind, hadde 71 bøker, og den av Temotzachic, den mest assorterte, med 222.
Lekmennene
Hvis bruk av bøker naturlig var mer kjent for religiøse, er bruken lekfolk ga den trykte boken mye mer avslørende, fordi tolkningen de gjorde av det de leste var et mindre kontrollert resultat enn det som ble oppnådd av de som hadde blitt gjennomgår skoletrening. Denne befolkningens besittelse av bøker spores nesten alltid takket være testamentariske dokumenter, som også viser en annen mekanisme for sirkulasjon av bøker. Hvis noen avdøde hadde hatt bøker mens de levde, ble de verdsatt nøye for auksjon sammen med resten av eiendommen. På denne måten byttet bøkene eier, og ved noen anledninger fortsatte de ruten lenger og lenger nord.
Listene som er vedlagt testamente er vanligvis ikke veldig omfattende. Noen ganger er det bare to eller tre bind, selv om antallet ved andre anledninger går opp til tjue, spesielt når det gjelder de som har økonomisk aktivitet basert på en kunnskapsrik kunnskap. Et eksepsjonelt tilfelle er det med Diego de Peñalosa, guvernør i Santa Fe de Nuevo México mellom 1661-1664. Han hadde omtrent 51 bøker i 1669, da eiendommene hans ble konfiskert. De lengste listene er funnet nettopp blant kongelige tjenestemenn, leger og juridiske lærde. Men utenfor tekstene som støttet en profesjonell oppgave, er bøkene som er fritt valgt den mest interessante variabelen. En liten liste skal heller ikke være misvisende, for som vi har sett, fikk de få volumene som var til stede en mer intens effekt da de gjentatte ganger ble lest, og denne effekten ble utvidet gjennom lånet og den vanlige kommentaren som pleide å bli vekket rundt dem. .
Selv om lesing ga underholdning, bør det ikke tenkes at distraksjon var den eneste konsekvensen av denne praksisen. I tilfelle Nuño de Guzmán skal det huskes at Tiår av Tito Livio er en opphøyet og storslått historie, som renessansens Europa fikk en ide om ikke bare hvordan militær og politisk makt hadde blitt bygget. av det gamle Roma, men av det store. Livy, reddet til Vesten av Petrarch, var en av Machiavellis favorittlesninger, og inspirerte hans refleksjoner om naturen til politisk makt. Det er ikke fjernt at hans fortelling om episke reiser, slik som Hannibal gjennom Alpene, var den samme inspirasjonskilden for en erobrer i India. Vi kan huske her at navnet på California og utforskningen mot nord på jakt etter El Dorado også var motiver hentet fra en bok: den andre delen av Amadís de Gaula, skrevet av García Rodríguez de Montalvo. Mer plass ville være nødvendig for å beskrive nyansene og for å gjennomgå de forskjellige atferdene som denne passasjeren, boka, ga opphav til. Disse linjene ønsker bare å introdusere leseren til den virkelige og imaginære verden som boka og lesingen genererte i det såkalte nordlige Ny-Spania.
